Førsteinntrykk 2017: Norge

Nå har jeg så godt som klart å komme meg etter  årets norske Melodi Grand Prix-finale. Det var på håret, og jeg tror at hovedgrunnen for at jeg klarte meg var at jeg svitsjet over til finalene i Melodifestivalen og Söngvakeppnin når det ble for ille på NRK. Slik som hver gang Jan Fredrik Karlsen var på skjermen. Det er skummelt imponerende at han kan stå på riksdekkende TV og – som i fjor – panegyrisk hyller i beste fall middelmådige bidrag. Har han ikke skam i livet? Melodi Grand Prix er nede i en dyp bølgedal og trenger en helt ny retning.

Det går an å snu trenden og det viktigste NRK kan gjøre er å slutte å ta Melodi Grand Prix som en spøk, og heller ta det mer på alvor. Det holder med én comic relief blant vertene; nå prøver alle å være morsomme. Hvis NRK begynner å ta Melodi Grand Prix seriøst igjen, så er det større sjanse for at seriøse artister kan tenke seg å bli med igjen. Er det rart at ingen seriøse artister vil være med når selve sendingen er så skandaløst dårlig som på lørdag? I Sverige prøver artistene seg igjen og igjen på å vinne prestisjetunge Melodifestivalen – over halve finalefeltet i årets Melodifestivalen har deltatt i finalen på Melodifestivalen tidligere, mens i årets Melodi Grand Prix var det kun to artister som er over toppen – Rune Rudberg og Åge Steen Nilsen – som har deltatt tidligere. I fjor var det ingen og i 2015 var det kun nostalgitrippen med Tor Endresen og Elisabeth Andreassen (begge over 20 år for sent ute) som er tidligere Melodi Grand Prix-deltakere.

Man trenger på ingen måte være en etablert artist for å gjøre det godt i Eurovision Song Contest, men man trenger en god sang. Og det var det langt mellom i årets Melodi Grand Prix Det må være et veldig dårlig tegn at jeg – og jeg er en Eurovision Song Contest-entusiast – kun har hørt på én av årets deltakere utenfor det å skrive omtale og se på Melodi Grand Prix. Sangen jeg har hørt på regelmessig er selvsagt Elin & The Woods og «First step in faith«. Jeg var lettet over at de kom seg til finalen selv om de ikke fikk en eneste 12-er fra de utenlandske «juryene» (det var ikke juryer, det var enkeltpersoner som gav stemmer etter eget for

Et godt eksempel på hvor ille det står til med Melodi Grand Prix er at årets islandske vinner fikk flere stemmer i superfinalen enn «Grab the moment«. Årets islandske vinner! Island! Og dette er en urettferdig sammenligning, men viser Melodi Grand Prix’ fall: Aleksander Rybak fikk 715 888 publikumsstemmer i superfinalen i 2009, JOWST og Aleksander Walmann fikk 46064. JOWSTs stemmeantall er også mindre enn alle fire superfinaledeltakere i fjor.

JOWST er Joachim With Steen, en Oslo-basert lydtekniker og produsent. Han har skrevet «Grab the moment» sammen med noen kamerater og mener at det å delta i Melodi Grand Prix er å stige ut av komfortsonen. Han er heldigvis ikke alene på scenen i Oslo Spektrum, som vokalist har han med seg Aleksander Walmann, som ble nummer to i «The voice» i 2012.

Førsteinntrykk

Javel, moderne elektronisk musikk er kanskje den riktige musikken å sende fra Norge, siden vi markerer oss internasjonalt i sjangeren. Men kløften som skiller JOWST på den ene siden og Kygo og Alan Walker på den andre siden er bredere enn Grand Canyon. Masete og monoton, monoton, monoton, monoton, monoton. Greit? Synes at Jowst selv skulle satset på mer enn basispakken for produksjon når det er til han selv. Enkle og irriterende rytmer. Refrenget har en viss verdi – det er såpass fengende og smittende at det sitter igjen lenger enn jeg ønsker. Aleksander Walmann synger bra. Teksten er også bedre enn de fleste andre ESC-bidrag.

Mange liker denne sangen, andre misliker den. Min karakter er hva jeg mener om sangen, ikke hvor jeg tror den kommer til å ende i ESC.

3/10