Førsteinntrykk 2024: Portugal

Salvador Sobrals seier i Kyiv i 2017 var et vendepunkt for Portugal i Eurovision Song Contest. Tidligere sendte Portugal aldri noen interessante bidrag, men etter 2017 har de portugisiske bidragene alltid hatt noe ved dem som får publikum eller jury – eller begge – til å sette seg opp og følge med. Det er sjeldent høylydt og brautende – Maros oppsiktsvekkende niendeplass i 2022 med introverte og intense «Saudade saudade» er det beste eksempelet på den portugisiske suksess.

Portugals tilnærming kunne fort blitt rammet av de nye reglene om at det er kun publikumsstemmer som teller i semifinalen, men erfarne Mimicat hadde full kontroll på scenen og sørget for at publikum fikk se «Ai coração» på lørdagen i Eurovision-uka også. Tolvere fra Sveits og Frankrike i semifinalen hjalp godt! I finalen ble Portugal sendt i dødens posisjon som andre sang ut, og da var det vanskelig å kapre en god plassering.

I år var det 60-årsjubileum for Festival da Canção, den portugisiske hjemlige finalen. I løpet av finalerunden ble det besøk fra en rekke tidligere artister og vinnere, helt fra António Calvário fra 1964 og frem til Mimicat fra i fjor.

Noen av artistene i årets Festival da Canção var spesielt invitert av RTP, men det var også plasser for artister og låtskrivere som ville delta selv. Det var riktignok bare to av seks av disse som nådde finalen. Etter semifinaler og finale var det ikke så mye å si om resultatet: Iolanda og sangen «Grito» var suverent best hos juryen, og bare noen få tidels prosentpoeng bak publikums favoritt João Borsch som deltok med sangen «…Pelas costuras«.

29 år gamle Iolanda Costa vokste opp i Pombal midt i Portugal, og har deltatt i en rekke portugisiske TV-sendte talentkonkurranser uten å ha fått det helt til. I 2022 deltok hun i Festival da Canção som låtskriver for sangen «Mar no fim«, som røk ut i semifinalen. I fjor gav hun ut sin første EP. Hun har skrevet «Grito» selv, sammen med Alberto «Luar» Hernández.

Førsteinntrykk

Nok en gang har Portugal klart å sende en sang som legger igjen et uutslettelig uttrykk! Sanger starter helt a capella, og sangen bygger helt utmerket, og virkningen av utviklingen av sangen kjenner jeg dypt inne. Dette føles ut som en ordentlig sang! Stemmen til Iolanda er uttrykksfull og varm, sangen er så behagelig å høre på men likevel nokså intens, instrumentalen er så smakfull! Jeg mener riktignok at avslutningen blir litt tam, men som flere andre så fungere denne løsningen her også.

Kamerabruken i starten er helt fantastisk, men dansen stjeler oppmerksomheten bort fra sangen.

8/10

Førsteinntrykk 2024: Australia

I år er det 10. gang Australia deltar i Eurovision Song Contest. De startet formidabelt med Guy Sebastian og «Tonight again» i 2015 og «Sound of silence» med Dami Im året etter, og de har stort sett gjort solide resultater og opptredener årene etter, men noen få feilsteg. I år gikk egentlig den tidsbegrensede invitasjonen Australia fikk til å være med i ESC, men EBU tok det kloke og naturlige valget å invitere Australia til jubileumsåret deres også.

I fjor vant Australia en semifinale for tredje gang – og etter tidligere semifinalevinnere Dami Im og «Zero gravity» med Kate Miller-Heidke var det kanskje mer overraskende at Voyager og «Promise» skulle gå hen å vinne en semifinale. Men 80-tallsnostalgi fungerer alltid – spesielt i Eurovision Song Contest – og Voyager gikk 110% inn for nostalgitrippen! Det hjalp også at det var den soleklart svakeste semifinalen i fjorårets konkurranse. Den viste dessverre også problemet med kun publikumsavstemming i semifinalen – i finalen var det to land fra samme semifinale som plasserte seg over Australia på resultatlista – Belgia som ble nummer 8 og Estland som ble nummer 10 i semifinalen Australia vant. Åtte land fra samme semifinale fikk flere poeng fra publikum enn Australia i finalen. Sjokkerende nok var det bare forhåndsfavoritten Østerrike – som fikk nest flest poeng i semifinalen – som fikk færre poeng fra publikum enn Australia i finalen. Men «Who the hell is Edgar?» hadde et håpløst utgangspunkt som første sang ut.

I år får vi aller første sang som inkluderer aboriginer-språk i Eurovision Song Contest. Electric Fields er en duo som kombinerer elektronisk musikk, pop og soul og knytter bånd til aboriginsk kultur og språk. Zaachariaha Fielding og Michael Ross har begge prøvd å delta i australsk X-factor, og fant sammen i 2015. I 2019 deltok de i Eurovision – Australia Decides og ble nummer to med outsideren «2000 and whatever«. I 2020 samarbeidet de med norske Keiino for sangen «Would I lie«, og i fjor gav de ut «We the people«, den offisielle temasangen til World Pride. Sangen til Eurovision Song Contest heter «One milkali (One blood)» og er altså den første sangen i ESC med tekst på språket yankunytjatjara, som rundt 600 personer snakker.

Førsteinntrykk

Jeg fant fort ut at jeg ikke klarer tre minutter med såpass påtrengende entusiasme. En entusiasme som for meg ikke er helt velkommen. Sangen blir fort masete med jagende disco-rytmer. Tre minutter med omtrent det samme hele tiden. Sangen har noen spennende elementer, blant annet opplever jeg broen som en befrielse fra maset, og selvfølgelig for sangen ekstrapoeng for didgeridoo! Jeg kunne nok varmet til entusiasmen når det blir Eurovision-kveld, men nå blir jeg lei. De skrur ned forventningene med en ordentlig lavbudsjettsvideo – de har ikke råd til klær engang!

5/10

Førsteinntrykk 2024: Kypros

Landet som skal åpne hele semifinaleshowet i Malmö er Kypros. I fjor overrasket Andrew Lambrou mange forståsegpåere – og meg – ved at hans sang «Break a broken heart» plasserte seg på øverste halvdel av resultatlisten i finalen. Jeg syntes sangen var en av de mer anonyme i fjorårets startfelt, og sceneshowet var aldri i fare for å bli interessant eller engasjerende. Suksessen som svensk-skrevet popmusikk oppnår i Eurovision Song Contest gjør den typen musikk svært ettertraktet i konkurransen, spesielt for land som ikke har hjemlig finale.

Kypros hadde opprinnelig planlagt for en hjemlig finale i år, men i samarbeid med en gresk kanal. Den greske rikskringkasteren ville ikke bli utfordret på hjemmebane og klagde til den europeiske kringkastingunionen, som gav dem fullt medhold. Dermed velger CyBC artisten selv, og allerede i slutten av september ble Silia Kapsis presentert som den kypriotiske deltakeren i ESC 2024. Akkurat som i 2023 satser Kypros på en kypriot med australsk herkomst. 17-årige Silia er født og oppvokst i Sydney. Hun har skrevet sanger siden hun var 12 år og har spilt i flere ungdomsserier på Nickelodeon. Sangen «Liar» ble først sendt til den russiske nasjonale finalen i 2022 (som det ikke ble noe av), før den havnet på andreplass i den interne greske utvelgelsen i fjor. Dette er komponist Dimitri Kontoupoulos sin tolvte sang til Eurovision Song Contest (pluss to sanger til avlyste ESC i 2020), og det er bare én sang av disse som ikke har kvalifisert seg til finalen, nemlig Aserbajdsjans «X my heart» i 2018.

Førsteinntrykk

Ikke akkurat overraskende sjanger for Kypros, for å si det slik. Jeg er delt når det gjelder denne sangen. Jeg synes refrenget eksploderer ut og har ingen problemer med å trekke meg med, men det er kun de to første linjene som engasjerer. Versene er en blanding mellom gode og langtekkelige. Dance-breaket er vel uunngåelig, men det er et av de dårligere vi har sett de siste årene i Eurovision Song Contest. Alt i alt en generisk popsang som kommer til å gjøre det tålelig bra i konkurransen, men som kommer til å bli glemt uka etter Eurovision – selv blant Eurovision-fansen.

6/10

Førsteinntrykk 2024: Aserbajdsjan

Etter 14 år med importerte sanger – som oftest fra Sverige – tok Aserbajdsjan den store sjansen å igjen delta med et hjemlig komponert bidrag. At det var gatemusikantene og tvillingene TuralTuranX og ikke en stor hjemlig stjerne var enda mer modig! Da føles det litt trist at det kun ble fire poeng i semifinalen for «Tell me more«, spesielt siden sangen var inspirert av arrangørlandet med klare hint til The Beatles og 90-talls britpop.

Heldigvis har ikke İctimai TV fått kalde føtter, og også i år sender de en hjemlig komponert bidrag. Og ikke nok med det – i år får vi en sang med en større del på aserbajdsjansk også! Etter en intern utvelgelsesrunde var det Fahree og Ilkin Dovlatov. Fahree har embedseksamen i juss under sitt sivile navn Fakhri Ismayilov, men under COVID-19-nedstengningene hengav han seg til musikken og har gitt ut tre sanger til nå. Ilkin Dovlatov synger i mugham-folkemusikktradisjonen i Aserbajdsjan. Han ble nummer to i en spesialversjon av Səs Azərbaycan («The Voice of Azerbaijan») der tradisjonsmusikere konkurrerte. Fahree har vært med på å skrive årets aserbajdsjanske bidrag, «Özünlə apar» («Ta meg med deg»).

Førsteinntrykk

«Özünlə apar» har i hvert fall langt større muligheter enn fjorårets bidrag. Jeg liker det moderne lydbildet med de mer tradisjonelle instrumentene i bakgrunn. Sangen bygger godt opp mot refrenget, og selv om refrenget ikke var helt som forventet så liker jeg det godt. Fahrees vokal er både myk, behagelig og uttrykksfull i starten av sangen og han gir et godt inntrykk. Men sangen blir etterhvert altfor mye vokaløvelser, og spesielt når Ilkin blir med blir det for parodisk når det gjelder vokalonani. Det er veldig lett å falle av her!

6/10

Førsteinntrykk 2024: Ukraina

Først en av gigantene i Eurovision Song Contest, og så den andre. Det var få som hadde tro på at Tvorchi kunne gjenta Kalush Orchestras triumf, og dermed var sjetteplassen i Liverpool en ordentlig fjær i hatten til Tvorchi. Sangen var ikke sterk nok til å vinne selv om presentasjonen var utmerket. Det var rett og slett mye lettere å stemme på «Stefania» enn på «Heart of steel«! Ukraina gjorde en utmerket jobb som vertskap sammen med Storbritannia og Julia Sanina sto ikke tilbake for Hannah Waddingham, Alesha Dixon og Graham Norton i det som kanskje var tidenes beste programledelse av Eurovision Song Contest.

Julia Sanina var tilbake som programleder i den ukrainske finalen Vidbir i starten av februar, og igjen var ESC-miljøets favoritt Timur Miroshnychenko med som programleder. Som vanlig gav Vidbir oss en ordentlig fest av en nasjonal finale, men som vanlig også et maraton av en sending. Finalefesten ble dessverre skjemmet av at avstemmingssystemet kræsjet, og kåringen av vinneren måtte utsettes til dagen etter!

Vi får håpe at avstemmingsresultatene til slutt ble riktige, men uansett var det forhåndsfavorittene Jerry Heil og Alyona Alyona som stormet til seier med 62 % av publikumsstemmene i den elleve sanger store finalen. Dette er jo Alexander Rybak- og The Roop-tall. I tillegg ble det andreplass hos juryen som ESC-vinner Jamala igjen styrer med jernhånd. I fjor ble det bare tredjeplass i Vidbir på Jerry med min favoritt «When God shuts the door«, en sang som har langt mer til felles med årets sang «Teresa & Maria» enn hennes første sang i Vidbir, «Vegan«. Hun startet som Youtuber tilbake i 2012 med coversanger og gav ut sin første EP i 2017 og første album i 2019. 28-åringen, som egentlig heter Yana Oleksandrivna Shemaieva, tok artistnavnet etter musa i Tom & Jerry og var nok litt uheldig da hun valgte artist-etternavn fra «noe som hørtes amerikansk ut», men som for oss ikke gir den assosiasjonen.

Jerry har tidligere samarbeidet på to sanger med Alyona Alyona. Den 32-årige rapperen har fire album bak seg, men også fire år som styrer i en barnehage ute på landsbygda øst for Kyiv. I sitt sivile liv nøyer hun seg med én Alyona i navnet sitt: Aliona Olehivna Savranenko. «Teresa & Maria» er i skrivende stund på fjerdeplass på oddslistene til å vinne hele sulamitten.

Førsteinntrykk

Jeg elsker intro-en, spesielt når trommene kommer til og Jerry gir oss en slags marsjaktig messing. Men etter det synes jeg at sangen taper seg. Andre del av første refreng har solid kraft, men så står sangen og venter på rap-partiet. Jeg liker rap-en fra starten av, men så holder Alyona på altfor lenge og «Heya-heya»-delene kommer i veien for rap-en. I stedet for å pøse på i siste refreng dør sangen hen med Jerry skrikende og hoiende, så klagende. Men det er da du skal sette trøkket inn og overbevise lytteren! Serbia klarte å gjøre slutten minneverdig, det klarte ikke Ukraina.

7/10

Førsteinntrykk 2024: Sverige

Da er tiden inne for å ta for seg fjorårets vinner og årets vertsland. Og som ofte de siste årene er dette Sverige. Landet er sammen med Ukraina det eneste landet som har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger på 2000-tallet og i tillegg så vant de jo i 1999. Kun Danmark har to seire på 2000-tallet, så det er de to kraftsentrene i ESC som har vunnet de to siste årene.

Mange var direkte forbannet etter fjorårets seier til Loreen og «Tattoo«. Men det lønner seg å være profesjonell, og Loreen var profesjonell til fingerspissene. Fullt fortjent vinner! Sandwich-pressa måtte nedskaleres fra finalen i Melodifestivalen, men fremføringen var likevel fullkommen og tok oss ut av Liverpool og inn i Loreens verden for tre minutter. Akkurat som i 2012. Og det var også problemet: det var ingenting nyskapende med «Tattoo» i forhold til «Euphoria«. «Cha cha cha» gav oss noe nytt i Eurovision Song Contest. Det ble femten tolvere fra juryene til «Tattoo», men oppsiktsvekkende nok ble det ikke en eneste tolver fra publikum!

Etter seks uker med schlager, dansband og alle former for svensk pop, inkludert flerkulturelle innslag – ja, så overveldende mengder svensk pop at det var bortimot umulig å skille sangene til slutt – var det altså noe så eksotisk som nordmenn som vant Melodifestivalen. I fjor ble det andreplass etter Loreen, men uten fjorårets vinner ble det seier for tvillingene fra Trofors, Marcus & Martinus! Sangen er så svensk som den kan bli, så det er ikke snakk om å forlate komfortsonen for Söta bror. Sverige har eksportert både låtskrivere og artister over hele kontinentet i Eurovision Song Contest, men i år er altså første gang at nordmenn deltar for Sverige, og det attpåtil når finalen arrangeres i Sverige!

De to 22-åringene har en enorm fanskare i de nordiske landene, men de må nok klare å overbevise resten av Europa om SVT igjen må velge vertsby. Det bør være Göteborg sin tur nå! De slo gjennom ved å vinne Melodi Grand Prix Junior i 2012, og sangen «Elektrisk» gjorde dem til tweens-ene drøm. Alle tre albumene fra 2015-2017 toppet de norske salgslistene og det har kommet hit etter hit fra dem i årene som har gått. I 2017 opptrådte de under den finske Uuden Musiikin Kilpailu-finalen og det virket som om nesten alle av publikum hadde kommet for å høre dem. Engasjementet for UMK-vinneren Norma John var en liten brøkdel enn jubelbrølet Marcus og Martinus fikk! Dette var altså før Finland løste ESC-koden på 2020-tallet.

Marcus & Martinus har de siste årene gjort Sverige-venner av seg, og i 2022 vant de svenske Maskorama. De har flere ganger blitt invitert av NRK til å delta i Melodi Grand Prix, men de har heller satset på Sverige. Det holdt ikke helt i fjor med «Air«, men i år var de klare favoritter både hos fagjuryene og det svenske folket med «Unforgettable«!

Førsteinntrykk

Vi får som vanlig det vi forventer fra Sverige: glatt, velprodusert og velskrevet allmenngyldig svensk pop som likevel mangler nærheten og personligheten – det føles ikke ekte ut. «Unforgettable» er skrevet for å vinne Eurovision Song Contest, og den svenske formelen har jo vist seg å fungere. Det er så godt som umulig å finne noe å kritisere i komposisjonen, alt er satt sammen riktig. Kanskje bortsett fra litt manglende utvikling i sangen. Jeg liker ikke «modem-lydene» som blir stadig mer tydelig utover i sangen. Det er nesten som om de utfordrer skjebnen ved å velge akkurat denne tittelen til en sang som kan oppfattes som litt forglemmelig. Marcus & Martinus er bunnsolide artister på scenen, men selv om de sikkert synger seg rett inn i hjertene til blodfansen så synes jeg ikke at de klarer tilføre ektheten sangen så sårt trenger.

8/10

Førsteinntrykk 2024: Storbritannia

Skulle den britiske gjenfødelsen i Eurovision Song Contest kun vare ett eneste år? Etter mirakelet «Space man» og Sam Ryder som vant – jeg gjentar, vant! – juryavstemmingen i 2022 skulle vi tro at landet med klart flest pallplasseringer i Eurovision Song Contest var tilbake og med hevn i blikket etter tiår med skuffelse på skuffelse. Men så ble det nest siste plass på Mae Muller og «I wrote a song» på hjemmebane i Liverpool. Jeg tror vi ble blendet av fjorårets beste forhåndsvideo som bare oste av kvalitet, og vi ble bare skuffet da live-opptredenen ikke oppnådde det samme. Mae Muller manglet litt både på selvtillit, scenetilstedeværelse og vokal prestasjon på scenen, så selv om jeg likte de Monty Python-inspirerte skjermelementene så fungerte ikke totalpakken. Jeg sendte av gårde en stemme til henne, men det var mest av medlidenhet. Sangen var jo skikkelig bra!

Samarbeidet BBC hadde med TAP Music ble avsluttet etter skuffelsen i fjorårets ESC, og BBC har selv funnet artisten som skal representere dem i Malmö. Selv om det ikke gikk så bra i fjor så mener jeg definitivt at BBC var på rett vei i ESC gjennom samarbeidet med TAP Music. BBC har jo ikke klart seg på egenhånd de siste tiårene…

Men de har i hvert fall valgt en artist som er ordentlig motivert til å delta i Eurovision Song Contest; Olly Alexander lever og puster Eurovision! Oliver Alexander Thornton var vokalist i bandet Years & Years som hadde grei suksess i siste halvdel av 2010-tallet. «Dizzy» er Olly Alexanders første sang gitt ut under eget navn. Han har også en lang karriere som skuespiller, både på teaterscenen og for TV. I 2022 ble han nominert til en BAFTA for sin hovedrolle i tv-serien It’s a sin. Olly Alexander har markert seg som en sterk og tydelig talsmann for homofiles og andre LGBTQ+-personers rettigheter.

Førsteinntrykk

Jeg er jo tradisjonalist som elsker ordentlig gode pop-refrenger, og det får jeg bare ikke i «Dizzy», så derfor blir jeg skuffet. Selvfølgelig er det mange interessante deler i denne sangen; dunkende rytmer, kul koring og imponerende vokal, men når jeg mister oppmerksomheten på sangen halvveis så sliter sangen i mine ører og øyne. Sangen går i så heseblesende tempo at for meg er det eneste riktige å stige av. Dette er bare ikke for meg.

6/10

Førsteinntrykk 2024: Nederland

Siden Nederland kom tilbake i finalen med et brak i 2013 med Anouk har landet gitt oss en rekke minnerike sanger, fra andreplassen i 2014 med «Calm after the storm«, via 2019-vinneren «Arcade» og til min personlige favoritt, «De diepte» til S10 i 2022. I fjor ble det derimot ikke noen finaleplass til Mia Nicolai og Dion Cooper som sang «Burning daylight«. Jeg var ikke videre imponert over den første utgaven av sangen, men heldigvis hørte TV-stasjonen AVROTROS på de to artistene som ikke var komfortable med å synge sangen slik den framsto opprinnelig. I den nye versjonen var nærheten til stede, harmoniene satt og vi kunne alle høre at sangen virkelig betydde noen for artistene. Det ble imidlertid bare fattige 7 poeng til «Burning daylight» i semifinalen, så det var ikke mange som mente det samme som meg.

Jeg støtter uten forbehold AVROTROS sitt valg å hente inn artist selv til Eurovision Song Contest med den samlingen av sanger med høy kvalitet som de har sendt de siste ti årene. Årets valg er derimot ganske annerledes. Den tidligere Youtube-eren Joost Klein har i hovedsak laget festmusikk, blandet med hip-hop og elektronisk musikk. I 2022 gav han ut sitt hittil åttende studioalbum, oppkalt etter sin hjemprovins Fryslân (Friesland). Sangen «Europapa» topper hitlistene hjemme i Nederland og er i skrivende stund på femteplass på gamblinglistene for potensiell vinner av Eurovision Song Contest i år. Sangen har allerede fått coversanger om steder med lignende navn, som jernbanestasjonen Europapark i Groningen og veikrysset Europaplein i Joosts fødeby Leeuwarden.

Førsteinntrykk

«Europapa» er årets mest interessante sang i Eurovision Song Contest. Det både høres og presenteres som en tullesang om Europa, men sangen har veldig mange nivåer. Det virker usannsynlig når du hører sangen, men «Europapa» er både en personlig og rørende historie om Joost selv og en hyllest til en fortid i et Europa preget av håp som nå ikke finnes lenger. Vi er tilbake på 90-tallet med 2 Unlimited og Scooter, men Joost klarer å gjøre sjangeren sjarmerende. Dønn sjarmerende teit! Happy hardcore er tilbake! Det kommer til å bli elektrisk i salen i Malmö! Stort pluss for at sangen er på nederlandsk, sangen hadde ikke vært den samme på engelsk.

Men jeg føler meg ferdig med techno-bølgen fra 90-tallet. Og jeg tror at siden «Europapa» må konkurrere med Kroatias «Rim tim tagi dim» så kommer de nok til å hindre hverandre fra å vinne.

8/10

Førsteinntrykk 2024: Latvia

Latvia har nå seks deltakelser i Eurovision Song Contest på rad uten å komme til finalen – vi må faktisk helt tilbake til 2016 da Justs Sirmais oppnådde en respektabel 15. plass i finalen i Stockholm for sist gang Latvia hadde en landsmann å se på lørdagskvelden. Forsøkene har gått fra flotte men overdramatiske «Funny girl» med Laura Rizzotto i 2018 til den absolutte bånn i bøtta med «Eat your salad» og Citi Zēni i Torino i 2022.

I fjor hadde de fortjent en finaleplass! Ingen sang overrasket meg på en så god måte som Sudden Lights «Aijā» i fjor. Sangen klarte å smyge seg under huden min etter en snodig innledning på sangen og da vuggesangen sluttet fikk jeg frysninger ned gjennom ryggen. Jeg får fortsatt det når jeg hører sangen. Det manglet bare tre små poeng fra finaleplass og «Aijā» fikk hele åtte poeng fra resten av verden. Tydelig at den ble satt pris på andre steder enn i kjernen av Europa!

Årets Supernova kunne med glede registrere en solid økning i antall seere. Jeg måtte prioritere bort Supernova i årets sesong, så LTV kunne dessverre ikke telle med meg. Etter en semifinale og en finale var tallenes tale klare: «Hollow» med Don var favoritt både hos juryen og publikum. Det er tredje Supernova på rad at jury og publikum har vært enig om vinner, så det trenger ikke være et godt tegn med tanke på hvor dårlig det har gått for Latvia i ESC de siste årene.

Artūrs Šingirejs – Don – er en av Lativas mest fremtredende artister. Han steg for første gang inn i det latviske rampelyset da han vant Talantu Fabrika («Latviske talenter») i 2003. Han gav ut sitt første album sammen med Lily, en konkurrent fra Talantu Fabrika – og de to giftet seg seinere og skilte seg noen år etterpå. I ettertid har han gitt ut ni album, og neste album kommer i august i år.

I 2014 var han tilbake i Jaunā Talantu Fabrikā («Nye latviske talenter») hvor han var mentor for vinneren – i Eurovision Song Contest-kretser ikoniske Aminata Savadogo. I 2018 hadde han hovedrollen i rockeoperaen Lāčplēsis, som er basert på det latviske nasjonaleposet med samme navn.

Dons har tilsammet vunnet 20 priser ved bransjegallaen Latvijas Mūzikas ierakstu gada balva (Latvias svar på Spelemannsprisen) og fem ganger har han vunnet pris for årets sang hos Latvijas Radio. Han har to ganger tidligere forsøkt å delta i Eurovision Song Contest, men ble nummer to i den hjemlige finalen 2010, og i 2014 var det bare fattige 97 stemmer som skilte Dons og skrekkelige «Cake to bake» med Aarzemnieki. Nå får han endelig stå på Eurovision-scenen, og ingen kaker i sikte.

Førsteinntrykk

Vi har med en god vokalist å gjøre her! Dons viser at han har behersker både kraftnotene og de mer vâre delene av sangen på en utmerket måte. Men det som svikter litt her er sangen. Jeg har ingenting imot «Hollow» i seg selv – jeg synes den er svært behagelig å høre på og stemningen er det ingenting å si på – men den spruter på ingen måte over av kreativitet og egenart. Det blir for standard poplåt over hele pakken. Ingenting som peker seg ut eller sitter igjen etter å ha hørt sangen. Godt refreng.

6/10

Førsteinntrykk 2024: Polen

Polen var et av de landene som profiterte på at semifinalene i fjorårets Eurovision Song Contest ble avgjort med kun publikumsstemmer. En jury som er verdt sin troverdighet skulle ikke gitt Blanka og «Solo» noen poeng verken i semifinalen eller i finalen. Men pene og yppige øst-europeiske damer scorer masse poeng fra menn. Avgjørelsen om å droppe juryen i semifinalene er den dårlige avgjørelsen som er gjort i Eurovision Song Contest de siste ti årene. Det var med god grunn at juryene ble gjeninnført i 2009!

Blanka sang riktignok litt bedre i Eurovision Song Contest enn i den katastrofale opptredenen da hun vant den hjemlige finalen Tu bije serce Europy! Wybieramy hit na Eurowizję! Men hun fikk mye hjelp av koristene i ESC! Dancebreak-et var bare pinlig.

Kanskje ville den polske kringkasteren Telewizja Polska (TVP) unngå oppstyret fra fjorårets hjemlige finale når de i år valgte representant selv? Jeg mistenker heller at TVP ikke vet hva de bør gjøre for å få suksess i Eurovision Song Contest, og det har jeg skrevet om de foregående årene også. De var i hvert fall åpne med hvordan valget av årets polske representant ble valgt ved å publisere alle stemmene fra fagjuryen. At antall stemmer avlagt og antall mulige stemmer ikke stemte overens ble raskt rettet opp.

Så det er altså 24-årige Aleksandra Katarzyna Wielgomas som skal representere Polen i Malmö, og hun har gjort jobben lettere for kommentatorene ved å bruke kunstnernavnet Luna. Hun startet å bruke måne-tilnavnet i 2020 i forbindelse med utgivelsen av en sang med samme navn. Ifølge henne selv har hun sterk tilknytning til natten og til månen, og hun går også i søvne. Hun har én EP og ett album på nakken, og «The Tower» er hennes bidrag til verdens største musikkonkurranse.

Førsteinntrykk

Polen har ikke truffet helt i år heller. Retro-stemningen i sangen (jeg tenker 00-tallet) gjør mer at sangen føles gammeldags ut. Versene virker uinspirerte, de maler bare på og er og blir aldri annet enn kjedelige. Deler av refrenget fungerer, spesielt siste refreng når alt endelig slippes fri. Først da føles rytmene naturlige i sangen. Slutten på refrenget, med «I’m gonna build a tower» blir ikke høydepunktet som det burde vært.

5/10