Førsteinntrykk 2024: Finland

Publikummet i Liverpool messet «Käärijä! Käärijä! Käärija!» i kor da det hele skulle avgjøres, men de fleste innså nok likevel at det ikke ville holde mot godstoget med jurypoeng fra Sverige. Selv med 18 tolvere og hele 376 poeng fra publikum ble det med andreplass på Finland, og det skal de nok være godt fornøyd med. Käärijä selv kan være et ikon som Verka Serdutsjka i fremtidige Eurovision Song Contest hvis han vil. Han er klar til å gi oss «It’s crazy, it’s party!» på hver eneste Eurovision-fest!

Finnene er imidlertid fortsatt bitre, og resultatet av årets finske finale Uuden Musiikin Kilpailu (UMK) kan nok delvis ses på som et svar til Eurovision Song Contest om at Finland graver seg ned i skyttergravene og fastholder at det er publikum som skal bestemme vinneren i ESC.

Det var ingen endringer i formatet på årets UMK; sju deltakere og TV-seerne får bestemme 75 prosent. Imidlertid var kvaliteten på årets sju deltakende bidrag et godt stykke ned fra de foregående årene, og noe den finske kringkasteren YLE må ta på alvor. Årets vinner vant ikke med det store stemmeskredet som tok Blind Channel (2021) og Käärijä til knusende seiere og plassering i topp 10 i ESC. Juryens og min favoritt Sara Siipola med «Paskana» samlet solide 23% av publikumsstemmene. Men i Finland er det publikum som har siste ord, og dermed falt valget på Windows95man og «No Rules!» som trakk 32 % av de finske stemmene, dagen før andre runde i det finske presidentvalget.

Tiden vil vise om 38 år gamle Teemu Keisteri får bruke sitt artistnavn i Eurovision Song Contest, eller om det utdaterte varemerket blir sett på som kommersiell innblanding eller produktplassering. 90-tallsnostalgi er kjernen for artisten. Han er utdannet fotograf, men er også videokunstner, DJ og har sitt eget galleri i Helsinki. Han har med seg Henri Piispanen som vokalist på scenen.

Førsteinntrykk

Jeg er ikke i utgangspunktet negativt innstilt til novelty-bidrag i Eurovision Song Contest, men de må ha en god sang, en minneverdig sceneopptreden eller et godt konsept for idéen sin. Gjerne flere elementer. Finlands vinnersang i 2006 hadde alle tre elementene og har blitt et ikon i Eurovision-historien. Årets finske bidrag svikter på alle punktene. Sangen er en nostalgitripp av en generisk 90-talls dancelåt og vokalen er svak på begge som synger. Sceneopptredenen er kun kitsj og jeg synes ikke det er verken festlig eller engasjerende. Bare teit. Ingen av idéene får meg i gang bortsett fra når Windows95man får instruksjoner fra teknisk personale – det var en smart måte å bryte den fjerde veggen på. Og konseptet Windows95man er ikke utviklet godt nok – det holder ikke med Windows-logoen på caps og for kort t-skjorte samt dongeri-shorts. «No rules!» blir en parentes i den finske ESC-historien som allerede er overfylt av parenteser.

2/10

Førsteinntrykk 2024: Tyskland

Nå kan jeg ikke en gang be Tyskland om å prøve noe nytt for å stoppe deres forferdelige resultatrekke i Eurovision Song Contest. Selv ikke Lord of the Lost klarte å unngå sisteplassen, og det var Tysklands andre sisteplass på rad og deres sjuende plassering blant de to siste plassene de siste åtte konkurransene! Hva kan Tyskland gjøre for å komme seg opp fra Eurovision-dypet? Jeg har ikke svar lenger.

«Blood and glitter» var ikke en sisteplass-sang! Sceneshowet var spektakulært og rått, jeg syntes sangen balanserte godt på eggen mot å bli for parodisk, og Chris Harms var en dyktig vokalist og frontfigur for sangen. Det betyr vel bare at nivået i Eurovision Song Contest blir stadig høyere.

ARD har droppet navnet «Unser Song für [arrangørby]», og i år heter den tyske finalen nettopp det: «Das deutsche Finale». Tysk kreativitet på sitt beste! Sangene i finalen bar klart preg av å være lettfordøyelige popsanger som ikke skulle utfordre lytteren med noe kreativt eller noe nytt. Den eneste sangen som brøt ut av mønsteret ble dermed enkelt min favoritt: i «Katze» gav Galant oss en uventet blanding av dunkende 80-talls tysk synthpop og «Cats». En sang som klorer, og sangen har et minneverdig pusteparti. Miau!

Avstemmingen gav oss mange overraskelser, ikke minst at den store forhåndsfavoritten Ryk og «Oh boy» kun havnet på femteplass hos juryen, selv med en sang som virket å være skrevet for å håve inn jurypoeng. Etter 12-eren fra Sveits gikk til Ryk forventet jeg en rekke med tolvere til «Oh boy«, men det ble bare småpoeng før Sverige gav ham kveldens siste tolver. Han kom til og med bak «Katze» hos juryen! Skjenk også en liten tanke til Florian som selv etter å ha vunnet ekstrasjansen «Ich will zum ESC» fikk lavest poeng fra alle juryene og fra publikum også.

Det sto til slutt mellom overraskelsen Isaak og den tyske deltakeren i ESC 2004, Max Mutzke. Isaak hadde tatt en klar seier hos juryen, men den som vant stemmene fra publikum ville uansett gå til finalen. Og det ble altså 28-årige singer-songwriteren Isaak Guderian som seiret mot veteranen. Han er tidligere gatemusikant, prøvde å bli med i tysk «X-factor» allerede i 2011, uten å lykkes, og vant TV-konkurransen Show Your Talent i 2021. Han har selv vært med å skrive «Always on the run«.

Førsteinntrykk

Tror Tyskland selv på dette? «Always on the run» er type-eksempelet på en generisk popsang, den er kompetent satt sammen, men fullstendig uten sjel og egenart. Isaak er en god vokalist, og jeg kan sette pris på solide vers, og oppbygningen mot refrenget er sterk. Teksten klarer å beskrive følelsen av å ikke strekke til på en relatérbar måte. Isaak er ikke en naturlig formidler, men han klarer i hvert fall å uttrykke følelsene sine på en god måte. Men refrenget er platt og repetitivt, og det er ingenting som sitter igjen etter å ha hørt sangen. Sangen skriker også etter at noe – hva som helst – skal skje på scenen. [Nei, ikke hånda til Jendriks danser i 2021 – red. anm.]

Årets tyske bidrag følger i fotsporene til tidligere tyske bidragene «Perfect life» fra 2017 og «Rockstars» fra 2022. De fikk begge seks poeng i finalen. Tyskland skal være sjeleglade hvis de når slike svimlende poengsummer igjen.

5/10

Førsteinntrykk 2024: Norge

Vi har ventet lenge, men nå har NRK endelig klart å få til det de klarte for elleve år siden: å lage en MGP-finale som det lukter svidd av, hvor så godt som alle sangene holder høy kvalitet, de fleste sceneshowene var kule og vel gjennomtenkte, en sending godt ledet av Marion Ravn og Fredrik Solvang og et pausenummer som gav oss mange gode minner og gjensyn med legendariske MGP-artister. Avstemmingen ble også litt for spennende! Det hjelper jo også at Norge sender sitt klart beste bidrag til Malmö igjen!

Femteplassen til Alessandra og «Queen of kings» i fjor viste igjen at Norge er en nasjon å regne med i Eurovision Song Contest. Siden Malmö 2013 har vi endt i topp 10 sju ganger på ti forsøk! Det er bare Eurovision Song Contest-gigantene Italia, Sverige og Ukraina av de landene som deltar i år som har en bedre topp 10-statistikk siden 2013 enn Norge.

Men det har ikke blitt noen pallplassering noen av disse årene. Siden 2018 har vi sendt sanger som i nesten utelukkende skal ha sin stemmeappell hos publikum. Selv i fjor ble «Queen of kings» plassert som 17. beste sang av juryene, 288 poeng bak Sverige. Da er det vanskelig å vinne!

Derfor ble jeg overrasket over at det var Keiino som tok hjem seieren hos de internasjonale juryene i årets Melodi Grand Prix. «Damdiggida» burde ikke hatt noen sjanse til å ta mange jurypoeng – hvis juryene hadde gjort jobben sin. Og der tror jeg kanskje at NRK har innsett at det å stole på juryene er et sjansespill. Bedre å sende noe som garantert kommer til å slå til hos publikum. Det bestemmer hvilke artister NRK kontakter for deltakelse i MGP. Ikke at Keiino er vanskelige å be!

Keiino gjorde definitivt jobben sin, og det var på håret at det hadde holdt for dem. Hadde fordelingen mellom publikum og jury vært 50/50 i stedet for 60/40 ville Keiino vunnet, ett eneste poeng foran Gåte. Det er kanskje det som er det mest oppsiktsvekkende med årets finale: det var publikum som sendte Gåte til Malmö, ikke juryen.

Alle artistene gjorde en flott opptreden, og Erika Norwich må sies å være den som forbedret seg klart mest til finalen. Nå var nervene i sjakk, og selv om jeg ikke kan fordra sangen så forstår jeg at spesielt det yngre segmentet liker den. Aldri har NRK fått flere nye registrerte brukere under 15 år på nrk.no! Dag Erik og Anne gjorde en fremragende opptreden, enda bedre enn i semifinalen, og femteplassen var vel fortjent. Men kvelden tilhørte Gåte.

Hvis det er ett norsk band jeg har ønsket i Eurovision Song Contest for Norge, så er det Gåte. Og nå er året her. Gåte er et av mine absolutte favorittband og jeg elsker blandingen mellom rock, pop og norsk folkemusikk. For ikke å snakke om Gunnhild Sundli. For et fyrverkeri av en vokalist! Hun gir alltid alt hun han og litt til – minnet om da hun sang «Kjærleik» da jeg så dem på konsert i Oslo sitter som spikret. Begge albumene «Jygri» og «Iselilja» er ikoner i norsk rock på 2000-tallet. Fra 2006 tok bandet pause, og det har vært flere comeback siden. Fra 2017 har bandet vært aktive igjen med originalmedlemmene søsknene Gunnhild og Sveinung Sundli og Magnus Børmark, og to nye medlemmer. Nå er de her med «Ulveham«.

Førsteinntrykk

«Ulveham» er en sang som først blomstrer ordentlig til live når den blir fremført på scenen. Innsatsen til alle medlemmene i bandet, men spesielt gudbenådede Gunnhild Sundli på vokal, står ikke tilbake for noen. Jeg hører det det trolske og fortryllende verset hvor Gunnhild setter stemningen både vokalt, teatralsk og tekstlig. Oppbyggingen mot det første refrenget er storslått, og refrenget lar oss vente og vente på sin ankomst. Men så kommer braket av et refreng! Akkurat det øyeblikket er jeg frelst, og det er årets øyeblikk i Eurovision Song Contest. Jeg er stum av beundring for Gåte når jeg hører denne sangen. Gunnhilds fenomenale vokal, hele lydbildet, teksten som forteller et gammelt og skummelt norsk sagnfortelling og måten Gåte formidler det på er perfeksjon. Jeg er så stolt av denne sangen!

10/10

Førsteinntrykk 2024: Irland

Det sier nok om Irland i Eurovision Song Contest at en tolvteplass i semifinalen, med 10 poeng, må regnes som langt bedre enn forventet. Stadionpop-sangen «We are one» med Wild Youth var så forutsigbar, så utdatert og så halvhjertet at ingen hadde blitt overrasket om den hadde endt opp med nul points. Men sangen plukket opp småpoeng fra fem publikumsgrupper i Europa, blant annet tre poeng fra Norge (!), og da poengene var talt opp var det faktisk hele tre land bak Irland på resultatlista.

De siste ti årene (og ni konkurransene) har Irland kun kommet til finalen én eneste gang, tilbake i 2018. Den tidligere ESC-mesteren Irland ble tatt igjen på pokaloversikten av Sverige i fjor, og Irland må rett og slett begynne å ta seg sammen. Formatet på den nasjonale finalen – som ikke har fungert de siste årene – er ikke endret, og det er igjen at The Late Late Show som arrangerer Eurosong 2024 sent på en fredagskveld. Jeg hadde ikke anledning til å følge showet på nett i år, men jeg tror ikke jeg gikk glipp av så mye.

Men årets Eurosong gikk i hvert fall ut fra komfortsonen musikalsk sett, og vi fikk til og med høre en sang med tekst på gælisk. Ailshas «Go tobann» var en snodig blanding av punk og K-pop og kunne nok blitt en interessant meme-sang i ESC, men det holdt ikke helt hjem. Det obligatoriske boybandet Next In Line med «Love like us» tok tolveren fra den internasjonale juryen, men den nasjonale juryen plasserte den sist.

Tolveren fra både den irske juryen og det irske folket gikk til Bambie Thug og «Doomsday blue«. Bambie Thug, som opprinnelig heter Bambie Ray Robinson, debuterte som artist i 2020, etter å ha blitt skolert som danser og sunget i musikaler. Hen har skrevet en rekke sanger basert på egne erfaringer som offer for rus og voldtekt, og beskriver sin egen musikk som «ouija pop». Hen sier at hen praktiserer hekseri, og publikum i Eurosong ropte «Send the witch!» da stemmene ble lest opp.

Førsteinntrykk

Bambie Thug gir oss virkelig en opplevelse i løpet av tre minutter på Eurosong-scenen! Fremføringen er utstudert og øvd til fingerspissene (og de er som vi ser veldig lange!), og ser superstilig ut på selv den notorisk tamme scenen i ESC. Sangen er ekstremt kontrastfull med dunkende og hypnotiserende rytmer og messing fra Bambie Thug, kontrastert med en superlett popmelodi som høres ut som om vokalisten er på dop. Popmelodien er det klart dårligste elementet i sangen. Spesielt siste refreng er veldig effektfullt. Vi trenger noe ordentlig avantgardistisk i Eurovision Song Contest, og jeg gleder meg til å se dette på den store scenen i Malmö! I år blir det finaleplass på Irland!

8/10

Førsteinntrykk, Melodi Grand Prix 2024, finalen

Forrige lørdag var jeg i 50-årslag, så jeg fikk ikke med meg den tredje semifinalen direkte. Men jeg har fått med meg at NRK gikk litt tom for penger eller idéer til sceneshow før den siste semifinalen. For Mistra sin del var det bare noen meter med innpakningsplast som var igjen til å lage scenedekorasjoner av. Miia fikk sine grønne laserlys i «Green lights«, men ikke noe mer enn det.

Derimot var kostymene det jeg husker fra en semifinale uten de sterkeste sangene. Både Benedicte Adrian og Thomas Jenssen hadde valgt rødt, og begge så smashing ut! Aleksandra Rotan kom med skulderputer som selv 80-tallet hadde vært misunnelige på.

Det ble som mange hadde spådd at også i tredje semifinale var det startnummer 4, 5 og 6 som tok seg til finalen. Jeg forstår at NRK ønsker å skape stigning i programmet i hver semifinale, men dette var for påfallende. Heldigvis ser det bedre ut med startrekkefølgen i finalen, men dette gjør dere ikke neste år, NRK!

1. «Damdiggida» – KEiiNO: En ordentlig øreorm av en sang som dessverre ikke når opp til «Spirit in the sky» for fem år siden. Dette er tre minutter dancepop fra sent på 90-tallet med glede og moro og sangen setter MGP-festen i gang. Aleksandra får vist frem stemmen sin, det ser ut som om Fred elsker å «diggi diggi dam dam»-e, og Tom Hugo er jo også med litt. 6/10

2. «Save me» – Annprincess: En mer personlig sang hvor tekstlinjen «Save me» betyr noe mer enn i foregående bidrag. Annprincess synger bra og fint, har en svært god kjemi med danserne og formidler meningen i sangen på en framifrå måte. Sangen selv bryter ikke helt gjennom, og plystringen og nedtellingen til refrenget trekker ned. 6/10

3. «We come alive» – Gothminister: En svært repetitiv faux metal-sang, men hvor Gothminister lykkes utmerket med å formidle en historie. De trenger bare noen nye kameravinkler slik at den unge danseren faktisk ikke blir gjemt bak Gothminister. Tre morsomme minutter med tilgjengelig metal, og det ser ut som Gothminister virkelig koser seg på scenen. Kostymet ser litt for plastaktig ut og har jeg sagt at sangen er repetitiv? 5/10

4. «Eya» – Ingrid Jasmin: Norge må også få lov til å gjøre etno-bangers i sine nasjonale finaler, og da er det smart å blande inn litt norsk folkemusikk. Jeg setter pris på forførende rytmer og fortryllende vokal fra Ingrid Jasmin. Refrenget sitter ordentlig bra! Dancebreaket trenger en ny og mer spektakulær idé, og jeg blir litt frustrert når sangen bytter språk, ofte midt i setningen. 7/10

5. «Green lights» – Miia: Sangen begynner som en varm og ektefølt ballade hvor melodien stryker meg over huden og prøver å komme inn til hjerteroten. Men når sangen blir en popsang mister den fortryllelsen. Sangen stopper også helt brått, som om noen har trukket ut ledningen til CD-spilleren. Miia synger utmerket og hennes vokalprestasjon er det klart sterkeste med sangen. Fint kostyme, men ellers veldig lite å hente på sceneshowet. 6/10

6. «Oblivion» – Margaret Berger: Der hvor «I feed you my love» trakk deg inn med en gang, så skal det mye til for å elske «Oblivion» første gang du hører den. Første vers virker umotivert og retningsløst. Det er først når refrenget kommer at vi får et driv i sangen. Drivet i sangen og de bærende rytmene er langt bedre enn selve melodien. Det stemte heller ikke helt vokalt for Margaret i semifinalen. 7/10

7. «Judge tenderly of me» – Dag Erik Oksvold og Anne Fagermo: En fin countrysang fra to dyktige vokalister. Det blir imidlertid aldri noe mer enn småpent. Sangen gir oss en følelse av ekthet, nærhet og varme, og det virker som om de har god kjemi på scenen. Live utnytter de harmoniene mellom dem langt bedre enn på innspilt versjon. Helt grei hent-noe-i-kjøleskapet-sang. 6/10

8. «Ulveham» – Gåte: Det er dette vi har ventet på så mange år! Med tøys som bananulvene for to år siden så er det så deilig å endelig se noe ekte, noe identitetsbærende og noe samlende i Melodi Grand Prix. Noe som endelig er Norge, grunnfjellet vårt. Det banker litt ekstra i hjertet! Gunnhild Sundli er en gudbenådet vokalist og formidler, og sceneshowet er i en helt egen klasse – kanskje det beste i hele MGP-historien. Vi får se hva den nye teksten blir, men jeg tror at fortellingen om jenta i skogen fortsetter. Dette er en fantastisk helhet, selv om sangen ikke er den aller beste Gåte har gitt ut. 10/10

9. «My AI» – Super Rob & Erika Norwich: Kontrasten kunne ikke være større. Her får vi gjenhør med repetitiv Aqua-dancepop fra midten av 90-tallet ispedd litt K-pop. Og det handler om ei jente som er manisk og infantilt forelsket i en AI-robot. Dessverre sviktet vokalen for Erika i semifinalen, og jeg håper for henne at det blir bedre i finalen. 3/10

Finalefeltet er av en slik kvalitet som vi bør kunne forvente av en MGP-finale, og det er gledelig å se. Vi får en fartsfylt, mangfoldig, spektakulær og spennende finale på lørdag, og det er på ingen måte gitt hvem som kommer til å vinne.

Men det må jo bli Gåte! «Ulveham» er en av de beste kandidatene vi har hatt noensinne til Eurovision Song Contest, og det sier jeg ikke bare fordi jeg er fan av bandet. Det er en trend i ESC at sanger på eget språk gjør det bra i konkurransen – både hos publikum og juryene, og når Gåte kommer med en så sterk helhet vil det være galskap for Norge å velge noen andre. Norge har lov til å sende ekte musikk til Eurovision Song Contest, vi trenger ikke bare sende tøys.

De to store utfordrerne er jo KEiiNO og Super Rob & Erika Norwich. KEiiNO har en enorm fanskare blant ESC-entusiaster over hele kontinentet, og de har også lov til å stemme i MGP-finalen. Men den internasjonale fanskaren holdt ikke i 2021 da «Monument» røk mot Tix i superfinalen. Nå som «My AI» starter som siste sang ut er det lov å håpe at de yngste seerne har lagt seg. De to «tøysesangene» kan nok fort splitte en viss del av TV-titterne slik at en annen – gjerne Gåte – kan snike seg forbi.

De internasjonale jurygruppene skal – hvis de følger prinsippene – ikke overøse KEiiNO og Super Rob & Erika Norwich med mange jurypoeng. Men jurygruppene i MGP og ESC er noe av det minst forutsigbare du kan finne.

Jeg tror ikke det er noen andre som kan vinne Melodi Grand Prix i morgen. Margaret Berger på hjemmebane i Trondheim vil nok slite med å kapre nok stemmer både hos publikum og juryene. «Judge tenderly of me» kan gjøre det godt hos juryene. Men ellers tror jeg resten må belage seg på skuffelse.