Førsteinntrykk 2017: Italia

I fjor fortsatte Italia tradisjonen de har fulgt siden tilbakekomsten i det gode i selskapet i Eurovision Song Contest: å sende bunnsolide, strålende sanger. Det ble dessverre bare en 16. plass for Francesca Michielin og «No degree of separation» i fjor. Jeg vet ikke helt hva scenografen hadde tenkt der Francesca står på en liten grønn øy omringet av grønnsaker og plastblomster. Francesca skuffet meg, hun sang såpass dårlig at det ødela en god del for sangen.

11. februar var det endelig tid for siste dag av den fem dager lange San Remo-festivalen, og det var på tide å kåre en vinner. I løpet av maratonsendingen på fire og en halv time fikk vi høre de seksten finalistene, vi fikk se prisutdelinger og møter med gamle helter, og vi fikk se høflig latter og applaus til programledernes ablegøyer på scenen i ærverdige Teatro Ariston.

Alle seksten artistene sang på italiensk, noe som er gledelig i en stadig mer engelskspråklig Eurovision Song Contest. Italienerne har i hovedsak videreført språkvalget i San Remo-festivalen til scenen i Eurovision Song Contest, men noen har hentet inn litt engelsk i teksten. Francesca Michielin hadde ett refreng på engelsk i fjor.

Sangene ble alle vurdert av en jury, en fanjury og det italienske folket, og det ble jevnt. Veldig jevnt. Fiorella Mannoia fikk flest stemmer i runde en, og hun og to andre artister skulle så i en superfinale. Uten å synge på nytt, altså. Juryene og folket skulle bare stemme på hvem de foretrekk av disse tre. Og det var Francesco Gabbani som trakk det lengste strået. Han fikk 36,3 % av stemmene, mot motstandernes 32,8 og 30,9 %. Det var definitivt mannen i gorillakostyme på scenen som gav Francesco seieren. Gabbiani vant nykommerkonkurransen i fjorårets San Remo-festival, og er den første som har vunnet hovedkonkurransen året etter å ha vunnet nykommerprisen. Og fra meg kommer kommer han til å vinne en pris til, og det er prisen for stereotypisk italiensk utseende.

Årets italienske ESC-bidrag, «Occidentali’s karma» er snodig nok en sang om det vestlige samfunns dekadanse og forfall. Han synger over hvor overfladisk vestlige tar spiritualitet. Uvanlig tema for en ESC-sang. Tittelen inneholder en skrivefeil som er lagt der med vilje, og genitivs-s-en er jo også en kjent skrivefeil her til lands (eller skal jeg si land’s?)

Førsteinntrykk

Vi kan begynne med det alle kan være enige om, og det er at «Occidentali’s karma» har et perfekt pop-refreng. Refrenget har dette smittende, glade uttrykket som får alle til å danse med. Kult med «Olé» fra hele orkesteret, lurer på hvordan de skal løse det i Eurovision Song Contest. Regner med at hele salen i Kiev kommer til å synge «Olé» i hvert fall.

Så kommer vi til det som kan splitte publikum – og juryene. Og det er interessant nok teksten. Jeg setter pris på de mange forkjellige måtene man kan tolke sangen på – teksten balanserer på en knivsegg, og hvem vet hvilken side han vil lande på? For teksten er skikkelig gjenomtekst og velskrevet – og mangetydig. Det at vi i Vesten er overfladiske er rett – men hvem vil innrømme det på egne vegne? Og hvor står Francesco selv i midt i dette? Står han utenfor som en selvoppnevnt vismann med Sannheten, eller er han en av oss som sløser bort tiden sin på overfladiske ting? (Sånn som å skrive en blogg om Eurovision Song Contest).

Det kan faktisk være det beste å ikke høre på teksten og heller bare synge og danse med, for sangen er mer enn god nok uten å forstå teksten. Men demonstrerer ikke det akkurat hva Francesco synger om?

På tide at Italia vinner igjen nå!

9/10