Vi har ventet lenge, men nå har NRK endelig klart å få til det de klarte for elleve år siden: å lage en MGP-finale som det lukter svidd av, hvor så godt som alle sangene holder høy kvalitet, de fleste sceneshowene var kule og vel gjennomtenkte, en sending godt ledet av Marion Ravn og Fredrik Solvang og et pausenummer som gav oss mange gode minner og gjensyn med legendariske MGP-artister. Avstemmingen ble også litt for spennende! Det hjelper jo også at Norge sender sitt klart beste bidrag til Malmö igjen!
Femteplassen til Alessandra og «Queen of kings» i fjor viste igjen at Norge er en nasjon å regne med i Eurovision Song Contest. Siden Malmö 2013 har vi endt i topp 10 sju ganger på ti forsøk! Det er bare Eurovision Song Contest-gigantene Italia, Sverige og Ukraina av de landene som deltar i år som har en bedre topp 10-statistikk siden 2013 enn Norge.
Men det har ikke blitt noen pallplassering noen av disse årene. Siden 2018 har vi sendt sanger som i nesten utelukkende skal ha sin stemmeappell hos publikum. Selv i fjor ble «Queen of kings» plassert som 17. beste sang av juryene, 288 poeng bak Sverige. Da er det vanskelig å vinne!
Derfor ble jeg overrasket over at det var Keiino som tok hjem seieren hos de internasjonale juryene i årets Melodi Grand Prix. «Damdiggida» burde ikke hatt noen sjanse til å ta mange jurypoeng – hvis juryene hadde gjort jobben sin. Og der tror jeg kanskje at NRK har innsett at det å stole på juryene er et sjansespill. Bedre å sende noe som garantert kommer til å slå til hos publikum. Det bestemmer hvilke artister NRK kontakter for deltakelse i MGP. Ikke at Keiino er vanskelige å be!
Keiino gjorde definitivt jobben sin, og det var på håret at det hadde holdt for dem. Hadde fordelingen mellom publikum og jury vært 50/50 i stedet for 60/40 ville Keiino vunnet, ett eneste poeng foran Gåte. Det er kanskje det som er det mest oppsiktsvekkende med årets finale: det var publikum som sendte Gåte til Malmö, ikke juryen.
Alle artistene gjorde en flott opptreden, og Erika Norwich må sies å være den som forbedret seg klart mest til finalen. Nå var nervene i sjakk, og selv om jeg ikke kan fordra sangen så forstår jeg at spesielt det yngre segmentet liker den. Aldri har NRK fått flere nye registrerte brukere under 15 år på nrk.no! Dag Erik og Anne gjorde en fremragende opptreden, enda bedre enn i semifinalen, og femteplassen var vel fortjent. Men kvelden tilhørte Gåte.
Hvis det er ett norsk band jeg har ønsket i Eurovision Song Contest for Norge, så er det Gåte. Og nå er året her. Gåte er et av mine absolutte favorittband og jeg elsker blandingen mellom rock, pop og norsk folkemusikk. For ikke å snakke om Gunnhild Sundli. For et fyrverkeri av en vokalist! Hun gir alltid alt hun han og litt til – minnet om da hun sang «Kjærleik» da jeg så dem på konsert i Oslo sitter som spikret. Begge albumene «Jygri» og «Iselilja» er ikoner i norsk rock på 2000-tallet. Fra 2006 tok bandet pause, og det har vært flere comeback siden. Fra 2017 har bandet vært aktive igjen med originalmedlemmene søsknene Gunnhild og Sveinung Sundli og Magnus Børmark, og to nye medlemmer. Nå er de her med «Ulveham«.
Førsteinntrykk
«Ulveham» er en sang som først blomstrer ordentlig til live når den blir fremført på scenen. Innsatsen til alle medlemmene i bandet, men spesielt gudbenådede Gunnhild Sundli på vokal, står ikke tilbake for noen. Jeg hører det det trolske og fortryllende verset hvor Gunnhild setter stemningen både vokalt, teatralsk og tekstlig. Oppbyggingen mot det første refrenget er storslått, og refrenget lar oss vente og vente på sin ankomst. Men så kommer braket av et refreng! Akkurat det øyeblikket er jeg frelst, og det er årets øyeblikk i Eurovision Song Contest. Jeg er stum av beundring for Gåte når jeg hører denne sangen. Gunnhilds fenomenale vokal, hele lydbildet, teksten som forteller et gammelt og skummelt norsk sagnfortelling og måten Gåte formidler det på er perfeksjon. Jeg er så stolt av denne sangen!
10/10
Adresse Hafrsfjord 